I try to say goodbye

and i choke
try to walk away and i stumble
i try to hide it, it's clear
my world crumbles when you are not there

Det er de som sier at glasset er halvtomt, de som sier at glasset er halvfullt, og de som sier "har det virkelig noe å si?". Av de siste er det de som enten tar glasset og tømmer det ut. Heltomt. Og de som velger å fylle det opp. Helfullt.

Men det var ikke det som var poenget, selv om dette var en av de sære tankene som dukket opp i hodet mitt i natt. Herregud, hvor lenge skal det gå ann å tenke på DET, liksom?

Nei, poenget var at en halvfull Netland ringte meg i natt. Klokka var 2. Igår var den første kvelden på altfor lenge at jeg i det hele tatt hadde greid å legge meg før klokka var 3. Men jeg hadde også akkurat greid å sovne da telefonen hylte. Og det var koselig, kjempekoselig, at han ringte, han har ikke gjort det på kjempelenge (les: to uker). Vi snakket i ca 3 minutter før han ville la meg sove igjen...

Jah. Klokka ble halv tre. Tre. Fire. Ti over fire. Kvart over fire. Halv fem. Fem over fem. Halv seks. Halv seks var siste gang jeg så på klokka, og jeg holdt på å klikke. Jeg tenkte på meningsløse ting, ting som fikk det til å stikke langt inn i hjerterota, og ting som ville fått enhver til å le. OG, ting som gjorde meg kvalm. Øynene mine var lukket hele tiden, men søvnen ville ikke ta meg. Så nå som klokka er 11 på formiddagen er jeg så trøtt at jeg er kvalm, men jeg har en avtale klokka 1330. Dessuten tror jeg øynene prøver å poppe ut av hodet mitt.

Ha en fin dag, and all that jazz