The boy next door.

Luciadagen idag. Luciadagen for 11 år siden. Det var kaldt, jeg var sjuk, og jeg kjeda meg i det nye huset vårt. Vi hadde bodd der i 11 dager, men ikke sett snurten av våre nye naboer. Det var snø ute. Masse kramsnø, som hadde gjort seg klar til at søsknene mine og jeg kunne ha snøballkrig. Uten meg, siden jeg var sjuk. Jeg hørte stemmer utenfor, og regnet med det var søsknene mine som koste seg. Og det gjorde de, men det var andre der også. En vietnamesergutt som var på min alder, en gutt med briller som også var rundt min alder, og det som jeg den gang trodde var hans lillebror. (det var storebroren, som faktisk var hele 9 år gammel på den tiden.)

Jeg ba på mine knær om å få lov til å gå ut. "Ok, men ikke mer enn en halvtime." sa mamma. Så var vi ute i to timer, hadde snøballkrig, lo og lagde karatelyder (sistnevnte kom fra vietnameseren, "selvfølgelig".) Etter det gikk vi inn til meg og drakk gløgg mens vi så barnetv. Jeg lurer på om det kanskje var Amalies Jul den gang.

Og sånn fortsatte det, hver dag. Frem til 6. klasse, da flytta vietnameseren.

Gutten med briller, som viste seg å hete Eirik, har vært min bestevenn siden den dagen. Og i løpet av disse 11 årene har vi vært gjennom tusenvis (!!) av krangler, et 7 måneders langt forhold (som jeg har fått høre i ettertid egentlig skal bli ganget med MINST fem, siden vi var så små), dødsfall, tenåringskriser og flere krangler. Og alle andre minner.

Jeg kan ikke forklare hvor mye du betyr for meg, Eirik. Vi greier 11 år til, gjør vi ikke? Og 11 år etter det, og etter det, og etter det. I lurve you.