...

...og jeg bare gidder ikke mer.

Nå er det snart juleferie,

men jeg tør ikke påstå at det blir godt.

Imorgen skal det leveres førsteutkast

på fordypnigsoppgaven (les: særemne)

som jeg ikke har begynt på.

Samtidig har jeg religionsprøve,

og en sårt etterlengtet time hos helsesøster

(som forøvrig ville kjøre meg hjem etterpå.)

Igår sendte kontaktlærer Stein melding

mens jeg satt på bussen,

så om jeg hadde kjørt den ville den

plutselig vært i grøfta pga sudden tåke.

Idag styrte jeg heller ikke bussen,

men to lærere kom bort til meg i løpet av dagen

for å snakke med meg.

Jeg regner med at jeg bør føle meg spesiell.

"Ikke i samme situasjon som de andre."

Er det ikke de som ikke er i samme situasjon

som meg? Det er jo JEG som har en situasjon!

Og søster, kjære søster.

Om vi hadde vært som alle andre søsken, så ville jeg skjønt

hvorfor du er så kranglete. Men jeg har sett en god del søsken krangle oppigjennom,

og ingen krangler som deg. Det gjør vondt. Vi burde være sterkere enn dette, sterkere

enn alle andre. Hva er vi egentlig?

Jeg har vondt i hodet. Det har jeg hatt siden lørdag.

Jeg har vondt i halsen. Det har jeg hatt siden lørdag.

Jeg har vondt i kroppen. Det har jeg hatt siden lørdag.

Det verste av alt; jeg husker ikke helt hva jeg gjorde på lørdag.

Kroppen min er så merkelig for tiden. Hukommelsen er borte,

den reagerer ikke på noe, og den er slappere enn før.

Ikke vil den ta til seg næring heller, alt kommer opp igjen.

YAY ME.

Men vet du hva som gjør vondest av alt? Dere er ikke der.