can you hear me breathe?

Jeg skulle ønske noen hørte meg. At noen ville høre meg. At noen åpnet opp ørene sine, bare for meg. Noen. Men vi passer ikke sammen. Han ringer bare når han ikke lenger er edru. Da er jeg god nok. Da ringer han for å høre meg puste, sier han, fordi han vet jeg sover. Han hører ikke at jeg hvisker. Det bare forsvinner ut i natten, så blir det svart. Han hører jeg åpner munnen, ber meg om å gjenta, henter meg tilbake til virkelighetens virkelighet fra drømmenes virkelighet, og jeg gjentar ikke. Aldri. Jeg skulle ønske han kunne gjenta, uten at han visste hva jeg sa. Men jeg er lei av å vente på ordene hans. Ord som jeg ville puttet i munnen hans, ord som ikke engang ville vært hans egne. Jeg er ikke fortapt uten ham, selv om de sier det. Og han er definitivt ikke noe uten meg. Det er det ingen som sier. Men jeg vet det. Sannheten får man fra fulle folk og unger. Eller fra fulle folks unger, som han sier.

Lukk øynene og lat som du flyr. Ikke lat som. Gjør det. Lukk øynene og fly.

Jeg kan jo bare bli borte. Med visshet om at ingen ville merket det. Med visshet om at ingen ville gjort noe hvis de merket det. De kunne begynt å lete, men gitt opp. Fordi jeg er borte. Det eneste jeg ville tatt med meg var minnene, som ville fått meg til å fly lenger bort. Jeg vet jeg er naiv. Jeg kan ikke fly. Men jeg kan bli borte. Det eneste som irriterer meg er at jeg ikke har gjort det. At jeg ikke har gjort det før.