to togbilletter til paradis, takk. hvor ofte følte jeg vel ikke at jeg var i paradis med deg? jeg halvveis sovnet på skuldra di, våknet av stemmen som sa vi var fremme, og vi gikk hånd i hånd frem til jeg ødela alt, og vi snakket ikke på noe som føltes som en evighet. det er aldri langt fra paradis til helvete, det er bare en liten feil, så er du der. jeg limte billetten inn i boka med et utall andre og kinobilletter og ord du har sagt. en gang sa du at du aldri hadde knyttet deg så raskt til noen før. en annen gang sa du at du var litt glad i meg. "litt. eller veldig. pick your poison." og jeg har tenkt at det var akkurat det det var; gift. som jeg tok litt for litt, som med gaffel istedet for skje, det drepte meg så sakte at jeg ikke merket det. ja, jeg limte den inn, ikke nødvendigvis som et godt minne, men som et bevis på at jeg har vært der. i paradis. billetten til helvete var det du som kjøpte, og sendte meg avgårde. alene.
jeg drømte alltid om deg. av og til bodde vi i et hvitt hus med store vinduer langt ute på landet, med krydderplanter i karmen og jordbær i hagen, en gyngestol som jeg brukte når du ikke var hjemme, du likte aldri at jeg gynget, gulv som knirket og gardiner som beveget seg i vinden. noen ganger hadde vi en hund, men bare når du skulle på løpetur, og om vinteren tok vi sparken over isen og stekte pølser på bål, og en gang fikk vi et barn. det var aldri tvil om hva han skulle hete. i helgene kjørte vi langt for å møte vennene våre, jeg med kjole, rød leppestift, oppsatt hår og høye hæler, du fin som bare du kunne, med klærne som alltid var som skapt for deg; dongribukse, skjorte, slips, genser eller vest, og dressjakke. sånn fin at det alltid kilte i magen når jeg så på deg. drømmene var ikke alltid så fine. en gang eller fler våknet jeg av at jeg gråt, en annen gang våknet jeg med deg ved siden av meg og vekte deg og fortalte at du hadde vært teit, bare så du kunne legge armene rundt meg og si unnskyld. jeg drømmer fremdeles om deg, oftere enn jeg tør å innrømme, oftere enn jeg vil. mest fordi jeg helst skulle vært foruten. noen ganger i halvsøvne strekker jeg meg etter deg, og våkner litt for brått til virkeligheten om at jeg aldri kommer til å nå deg igjen.
vi var alltid tid. du, for meg, var alltid tid. dagene uten deg som gikk seint som ingenting annet, hver dag var en nedtelling til jeg skulle se deg igjen selv om jeg mot slutten aldri visste om det kom til å skje i det hele tatt, og det var hvor mange dager det var siden sist jeg så deg som mot slutten ble hvor mange dager det var siden sist jeg snakket med deg, det var tiden med deg og hvordan den gikk fortere enn noe annet, og så var det tid for å si adjø. nå er du et tidsbegrep. f.Da og e.Da. en periode jeg kan se tilbake på. begynnelse og slutt og mellomtid. du er et konsept. jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, og jeg har prøvd. jeg husker ikke hvordan ting var før deg. hva jeg tenkte på, hva jeg følte og hvem jeg følte det for. jeg begynner å skjønne at det var mye det samme som nå; ingenting.
og musikken. hvordan du sendte meg sanger da vi var fra hverandre, og jeg lyttet til hvert ord i håp og avogtil frykt for at de hadde minnet deg om meg. jeg analyserte det altfor ofte, fremfor å bare la det være det det var. jeg har laget en liste med de sangene, og annen musikk som minner om den tiden av forskjellige grunner, som et slags soundtrack. teit, kanskje. fint, kanskje. vondt, kanskje. mest fordi jeg avogtil kjenner følelsen altfor godt i magen.
jeg har skjønt at lukten av vaniljelys alltid kommer til å minne om deg. det slår meg i bakken hver gang, uten unntak, og om jeg lukker øynene husker jeg fremdeles følelsen av de dagene, jeg kan kjenne huden din mot min, nese mot nese, bryst mot bryst, beina surret inn i hverandre, fingrene som alltid var så varsomme, ordene vi sa og hvordan de kilte så fint i magen, når du så på meg en stund og snudde deg bort og jeg spurte hva du tenkte på, og du sa jeg var fin, finestest, sukkene dine og hvordan du bet deg selv i leppa, hvordan du bet meg i leppa, søndagene i undertøy, hvordan vi alltid sovnet uten vilje, lyden av sovepusten din og hvordan den fikk meg til å føle meg merkelig rolig, varmen fra ovnen og følelsen av gulvet under nakne tær, den altfor varme dusjen, førtiåtte blåmerker dekket av kyss, røyk ut vinduet og å se verden fra tredjeetasje, hvordan du la armene rundt meg og kysset meg i nakken, michelle, ma belle på lp-spiller og tusen telys og enda mer vaniljelukt, hvordan du tok meg i armene og vugget meg forsiktig frem og tilbake som en stillestående dans, og jeg husker jeg ønsket at det øyeblikket skulle vare for alltid, men det gjorde ikke det. ingen av øyeblikkene gjorde det.
når jeg lukker øynene er det som om jeg er tilbake, og jeg innbiller meg at jeg husker omtrent hver centimeter av leiligheten, samtidig som det begynner å bli fjernt; bøker som sto i hylla som jeg aldri turte å røre selv om jeg ville, jeg husker enda titler og ganske nøyaktig hvor de sto, og meksikaner-skjelettet som spiller det der gitarinstrumentet på hylle nummer to ovenfra ved siden av dvd'ene, eller er det øverste hylle?, mønsteret på sofaputene, fargene på stearinlysene og papirbiten mellom platene på bordet, mønsteret på teppet i stua, sprekken i taket, sengetøyet, flisene på badet og det skarpe lyset og lysbryterne som ikke er logiske.
du brettet klærne dine for kvelden, kledde meg naken på fler måter enn én og kastet klærne mine i en haug, snek deg under huden min, kuttet meg inn i hjertet med berøringer og kyss, og nå later vi som at vi ikke kjenner hverandre. jeg vet det skal være sånn, men jeg kommer aldri helt til å forstå hvorfor. hvordan det kan være så enkelt å bare bestemme at det skal være helt slutt, nå skal vi aldri møtes igjen, hvordan kommer man frem til det? den der 'jeg er her hvis det er noe' er bare noe man sier, og det føles verre å vite det enn hvis det bare ikke hadde blitt sagt. du skulle ikke sagt det. jeg vet ikke hvordan jeg kunne vært noe du savnet, jeg vet bare at det er tusen ting jeg aldri fikk sagt, tusen ting jeg ville si men jeg tenkte mer på å finne riktig tidspunkt og hvordan jeg skulle formulere meg, enn på at jeg ikke kom til å få tid. det skjønte jeg først siste kveld, og brukte for lang tid på å tenke på at det var siste gang jeg kom til å se deg og hva jeg kunne si for at det ikke skulle være tilfelle, jeg ønsket at du skulle si noe, men plutselig lukket jeg bildøra og alle andre dører lukket seg. det var ingenting jeg kunne si. det kalles visstnok l'esprit de l'escalier, den der etterpåsmartheten om at detkunnejegsagt eller detskullejegsagt eller hvorforsajegikkedet? det er den verste følelsen tror jeg, for den varer jo for alltid.
jeg er ferdig nå.
(jeg greier fremdeles ikke sette ord på det som skjedde nylig.)
