I kissed your mouth and back

but that's all I need
(what I am to you is not what you mean to me)

han sier han liker å snakke med meg. hvordan stemmen min blir myk når jeg har ligget på sofaen så lenge at jeg begynner å bli trøtt, hvordan dialekten min blir tydeligere rundt familien min, hvordan jeg greier å gjøre opp en mening om noe i løpet av sekunder, hvor dype tankene mine synes å være, hvordan jeg kan være vanvittig barnslig og greier å mistolke alt om jeg er i humør, og hvordan jeg ler hjertelig og med hele meg. det er der jeg reagerer. kanskje ler jeg så det både synes og høres, og visst hender det at jeg ler så lenge at jeg kjenner det i magen dager etterpå, men hjertelig..? det er lenge siden jeg har kjent det der. sånne ting sier jeg ikke høyt. han ville ikke likt det. 

han sier jeg er flink til å skrive, men at han ikke liker det jeg skriver. jeg har lyst til å si at jeg ikke liker at han leser, men vet selv at jeg er altfor flink til å la lapper med små setninger som dukker opp i hodet mitt og jeg må skrive ned før forsvinner igjen ligge rundt omkring, notatbøkene mine ligger overalt og ofte åpne. jeg selv er ikke fullt så åpen. ikke nå. ikke enda. ikke igjen. og kanskje jeg innerst inne vil at han skal lese. så han forstår. jeg leste en gang en notatbok som fikk meg til å forstå så mye at det knuste hjertet mitt. det innrømte jeg aldri.
han spør om jeg noengang har skrevet noe om ham. jeg har ikke det, dette er det første. jeg svarer at jeg sjelden finner inspirasjon i det som føles godt, det som gjør meg lykkelig (og lar fint være å si at han ikke nødvendigvis kvalifiserer). det er først når det som gjør meg lykkelig forsvinner og gjør vondt at jeg har en historie å fortelle. det er først da den har en slutt (som det virker som aldri tar slutt), og jeg har nyansene, kontrastene mellom godt og vondt som, tja, "får frem det beste i hverandre" om du vil. det gjør alt mer tydelig. 
i tilfelle, sier han, håper jeg du aldri skriver om meg.

han sier han liker å provosere meg, og se på at jeg later som jeg ikke bryr meg. han vet ikke at jeg ikke later som. at jeg ikke tuller når jeg spør "hvordan kan du vite at du kommer til å gjøre meg vondt? at det ikke er jeg som kommer til å gjøre deg vondt?". han prøver å provosere videre ved å si at jeg er typisk jente. hvis det er typisk jente å være den som får vondt når noe tar slutt, så gleder jeg meg nesten til å vise ham hvor utypisk jeg kan være.

jeg gråter av ren utmattelse men greier ikke sove, og det gjør vondt bak øynene og jeg tenker at nå, nå dør jeg, men neste gang jeg åpner øynene er det morgen og jeg skjønner at jeg har sovet i nesten to timer likevel. søvnen er dødens etteraper, det har jeg tenkt på mange ganger, og nå tenker jeg at det var likegreit at jeg ikke døde for det varer jo for alltid, og jeg har aldri vært flink med forpliktelser...

Hun feide opp bitene fra gulvet og satte dem sammen.
Etter en stund, når bitene var på plass, løftet hun det opp og knuste det i gulvet igjen

I can not walk in these shoes

they hurt my toes
I can not stay in your grip
you hurt my nose
'cause you squeeze too hard (let go of my head)





det er lørdag, vi er tre venninner og et utall gutter jeg aldri har sett før, sånne som drikker rusbrus og vanligvis er altfor tøffe og kjekke til å snakke med meg, jentene drikker vin fra melkeglass fordi vi har mistet oversikt over hvilket vinglass som var hvem sitt og vi skåler som om det ikke skulle vært noen morgendag. ønsketenking for de fleste her, vil jeg tro. så får jeg melding fra han i huset rett der borte, om at han har lagt tingene jeg en gang glemte der i postkassen og at jeg kan hente dem når jeg vil. vil helst ikke se deg, men ring på om du må. jeg tar på meg sko som er minst fire størrelser for store og subber over gata, tar tingene mine fra postkassa, ringer på og går min vei som best jeg kan. ser tilbake mer enn én gang for mye, mot en dør som aldri blir åpnet. 


dobbel betydning og billedlige klisjéer. 


vi snakker om å se fremover, om alt som skal skje og alt vi skal gjøre og hvor morsomt vi skal ha det. jeg vil fortelle dem at sikten er så mye klarere når jeg ser tilbake, det ligger der, så så så klart uten rom for forandringer (med mindre du tenker dem frem), for gudene vet hvor mange av planene vi legger i hvitvin-og-en-cider-rus som kommer til å endre seg eller bli glemt og derfor mest blir som en tykk tåke for meg. om noe ser jeg ned. som om jeg lever i nuet uten bekymringer og alt er fint og flott og spontant og det er jo positivt, sant? nei. jeg ser ned, på føttene mine som ikke beveger seg noe sted, som helst vil gå bakover, det føles som jeg aldri kommer meg fremover uansett, og det er vondt å stå i ro for lenge, ett skritt frem og avogtil tre tilbake, mens helst vil jeg bare at de skal få meg bort herfra. det går ikke så fort når skoene jeg har på meg er minst fire størrelser for store og får meg til å føle meg så liten.




en gang skal jeg fylle dem. kanskje. bare få meg bort herfra først.

dette ble bare kluss. men jeg var søt uansett, ble det påstått.

Endelig!

vær så snill, bli.

bare i noen dager, 

kanskje for alltid.

men det begynner vel å regne

sikkert allerede imorgen

og så forsvinner du

som så mye annet

som helst skulle vart for alltid

men som forsvant når våren kom

who needs plains and trains and cars

when we can just dream

bare lukk øynene, så legger jeg meg ved siden av deg når du har sovnet og stryker håret bort fra ansiktet ditt og kysser deg i panna og passer på deg til det blir morgen. men husk; det virker bare hvis du sover. 


så jeg åpner vinduet litt på gløtt selv om det er kaldt og jeg håper på snø så han bare kan dytte det opp og klatre inn og jeg lytter etter trinnene hans selv om jeg vet jeg ikke kommer til å høre dem, ikke så lenge jeg er våken. 


morgenen kommer og jeg våkner med et rykk og snur meg mot den tomme delen av senga og stryker fingrene mine over lakenet som om jeg forventer at det fortsatt skal være varmt.


han var aldri her, men når jeg lukker øynene er han tilbake.

"
du er ikke første person som har fått meg til å føle sånn, altså, sier jeg.
men jeg er første person idag, sier du.
"

september has ended

and I'm wide awake

jeg drømte om deg i natt.
vi var små igjen, vi hadde feiret bestefars 70årsdag og litt min syvårsdag, jeg hadde fått tegneblokk og fargeblyanter, og vi ble kjørt hjem til dere fordi barnehagetanten min skulle sitte barnevakt for oss resten av kvelden. jeg lot deg aldri glemme at jeg var eldre enn deg, for nå var jeg syv og du fremdeles bare seks, men du vant likevel for du hadde fått låne onkel sine ordentlige håndjern og jeg måtte som vanlig være tyv. i drømmen var du i tillegg kledd ut som kaptein Sabeltann, og det kan godt hende du var det den kvelden, du var ofte det. 


jeg drømte om slektstreff og alle de andre tilstelningene vi har vært på som en suppe, med gamle mennesker vi ikke ante hvem var som kløp oss i kinnene og sa at vi hadde blitt så store siden sist, og da vi lekte gjemsel, for det gjorde vi omtrent alltid, var vi til slutt ikke sikre på hvem vi gjemte oss for.




jeg drømte om haugen med Pog vi hadde en sommer, da vi hadde bestemt oss for å samle sammen fordi jeg alltid vant, hvordan vi vant fler av de andre barna i nabolaget og sloss med dem etterpå fordi de ble sure, og så delte dem da lillebror og jeg skulle reise hjem igjen. sommeren etterpå samlet vi på noe annet, men fortsatte å sloss, frem til tante ropte at det var pizza. vi S-barna var en ordentlig gjeng.


jeg drømte om bestefar, og hvordan du litt motvillig sto i ro mens han tok opp kammen fra baklomma og kammet gjennom det rødlige håret ditt før du fikk løpe videre mellom ripsbuskene til bestemor. jeg tror det er mest fordi vi har snakket om det nå i ettertid, hvordan dere hadde deres egen greie, noe helt spesielt. av og til hvisket bestefar hemmeligheter til deg, det husker jeg veldig godt, for vi prøvde alltid å tvinge deg til å si hva det var. det gjorde du aldri.




en dag fant jeg frem meldingene jeg har fått av deg. kvart på syv en morgen spurte du om jeg husket hun som passet meg som liten, for hun var sykesøsteren din nå, og du skulle hilse. unnskyld for tidlig melding, forresten. snakkes. og på bursdagen din for bare litt over to måneder siden skrev jeg gratulerer med dagen, besteA, og at jeg håpet du hadde en fin dag, ikke sånn som man bare sier til folk, men fordi jeg fra dypet av mitt hjerte håpet du hadde en fin dag. så sees vi snart. det ble ikke sånn.


for samtidig som jeg smiler ved tanke på alle minnene, alt det gale vi gjorde som vi alltid kom oss unna med, all latteren, for ingen, absolutt ingen har fått meg til å le som du... samtidig som alt og på grunn av alt, så er du noe av det største jeg noengang har mistet. du gjør så vondt i meg.


en fin ting oppi det hele er tanken på at du og bestefar ligger ved siden av hverandre nå. enda en ting dere deler som er helt, helt spesielt. håper han hadde kammen klar i baklomma.

hvil nå, kjære deg.

så sees vi snart.

step by step, heart to heart, left right left

we all fall down
like toy soldiers

jeg sitter med telefonen i hånda i håp om at den skal blinke navnet hans, i håp om at han skal si at han vil se meg. sist jeg så ham var en søndagsmorgen for litt over en måned siden, klokka var halv åtte og han rakk ikke engang drikke kaffen jeg hadde satt på bare til ham, for jeg drikker jo ikke det selv, og han kysset meg i panna og sa vi sees neste gang, og jeg rakk såvidt å spørre når neste gang var før han måtte løpe og rekke flyet. 


vi sees om en måned, det var det han sa, og nå har han vært hjemme i over en uke uten å si noe, og jeg har hatt klump i magen hele tiden han har vært borte fordi jeg har trodd men håpet den andre veien at dette kom til å skje. jeg har tenkt det hele tiden. og nå har jeg klump i magen fordi han er hjemme og jeg i løpet av kvelden får vite helt sikkert. om to dager er han borte igjen, mye lenger borte enn han noengang har vært før, noe jeg kjenner i hele kroppen, og kommer sikkert ikke hjem før til jul. kanskje. tror jeg. 


telefonen lyser men det er ikke ham. jeg ser bort mot døren og ser for meg hvordan han kunne kommet marsjerende inn, for han marsjerer jo hele tiden nå, og tvinger meg opp på tå og sier han har savnet meg. selv om jeg vet det ikke er det som ville skjedd. 


han ringer og sier hei og lenge siden sist, og han har rett, for det er alltid lenge siden sist, og når vi møtes og gir hverandre en klem er det førstemann til å slippe, hvertfall hvis det er mennesker rundt, for byen er full av spøkelser og vi vil ikke vise noen at vi er hverandres. vi vil ikke være hverandres. det er best sånn. så vi gjemmer oss i skyggene og hvisker hverandres navn så ingen skal høre hvor nære vi er, og vrir oss i smerte av sollyset når vi ikke lenger kan gjemme oss for sannheten som vi likevel benekter, og vi kjemper om hvem som er flinkest til å late som gårsdagen aldri skjedde selv om vi ligger ansikt til ansikt med beviset.


klokka blir kvartoverstengetid, det er nå eller aldri, det er alltid nå, men det skjedde aldri. nå kan han likegreit bare være borte for evig. jeg hater å ha rett.


(jentene i bodø bør passe seg. han marsjerer rett inn og rett ut som det passer ham.)

October

...now I'm 21 and I am older than he'll ever be