Hun feide opp bitene fra gulvet og satte dem sammen.
Etter en stund, når bitene var på plass, løftet hun det opp og knuste det i gulvet igjen

I can not walk in these shoes

they hurt my toes
I can not stay in your grip
you hurt my nose
'cause you squeeze too hard (let go of my head)





det er lørdag, vi er tre venninner og et utall gutter jeg aldri har sett før, sånne som drikker rusbrus og vanligvis er altfor tøffe og kjekke til å snakke med meg, jentene drikker vin fra melkeglass fordi vi har mistet oversikt over hvilket vinglass som var hvem sitt og vi skåler som om det ikke skulle vært noen morgendag. ønsketenking for de fleste her, vil jeg tro. så får jeg melding fra han i huset rett der borte, om at han har lagt tingene jeg en gang glemte der i postkassen og at jeg kan hente dem når jeg vil. vil helst ikke se deg, men ring på om du må. jeg tar på meg sko som er minst fire størrelser for store og subber over gata, tar tingene mine fra postkassa, ringer på og går min vei som best jeg kan. ser tilbake mer enn én gang for mye, mot en dør som aldri blir åpnet. 


dobbel betydning og billedlige klisjéer. 


vi snakker om å se fremover, om alt som skal skje og alt vi skal gjøre og hvor morsomt vi skal ha det. jeg vil fortelle dem at sikten er så mye klarere når jeg ser tilbake, det ligger der, så så så klart uten rom for forandringer (med mindre du tenker dem frem), for gudene vet hvor mange av planene vi legger i hvitvin-og-en-cider-rus som kommer til å endre seg eller bli glemt og derfor mest blir som en tykk tåke for meg. om noe ser jeg ned. som om jeg lever i nuet uten bekymringer og alt er fint og flott og spontant og det er jo positivt, sant? nei. jeg ser ned, på føttene mine som ikke beveger seg noe sted, som helst vil gå bakover, det føles som jeg aldri kommer meg fremover uansett, og det er vondt å stå i ro for lenge, ett skritt frem og avogtil tre tilbake, mens helst vil jeg bare at de skal få meg bort herfra. det går ikke så fort når skoene jeg har på meg er minst fire størrelser for store og får meg til å føle meg så liten.




en gang skal jeg fylle dem. kanskje. bare få meg bort herfra først.

dette ble bare kluss. men jeg var søt uansett, ble det påstått.

Endelig!

vær så snill, bli.

bare i noen dager, 

kanskje for alltid.

men det begynner vel å regne

sikkert allerede imorgen

og så forsvinner du

som så mye annet

som helst skulle vart for alltid

men som forsvant når våren kom

who needs plains and trains and cars

when we can just dream

bare lukk øynene, så legger jeg meg ved siden av deg når du har sovnet og stryker håret bort fra ansiktet ditt og kysser deg i panna og passer på deg til det blir morgen. men husk; det virker bare hvis du sover. 


så jeg åpner vinduet litt på gløtt selv om det er kaldt og jeg håper på snø så han bare kan dytte det opp og klatre inn og jeg lytter etter trinnene hans selv om jeg vet jeg ikke kommer til å høre dem, ikke så lenge jeg er våken. 


morgenen kommer og jeg våkner med et rykk og snur meg mot den tomme delen av senga og stryker fingrene mine over lakenet som om jeg forventer at det fortsatt skal være varmt.


han var aldri her, men når jeg lukker øynene er han tilbake.

"
du er ikke første person som har fått meg til å føle sånn, altså, sier jeg.
men jeg er første person idag, sier du.
"

september has ended

and I'm wide awake

jeg drømte om deg i natt.
vi var små igjen, vi hadde feiret bestefars 70årsdag og litt min syvårsdag, jeg hadde fått tegneblokk og fargeblyanter, og vi ble kjørt hjem til dere fordi barnehagetanten min skulle sitte barnevakt for oss resten av kvelden. jeg lot deg aldri glemme at jeg var eldre enn deg, for nå var jeg syv og du fremdeles bare seks, men du vant likevel for du hadde fått låne onkel sine ordentlige håndjern og jeg måtte som vanlig være tyv. i drømmen var du i tillegg kledd ut som kaptein Sabeltann, og det kan godt hende du var det den kvelden, du var ofte det. 


jeg drømte om slektstreff og alle de andre tilstelningene vi har vært på som en suppe, med gamle mennesker vi ikke ante hvem var som kløp oss i kinnene og sa at vi hadde blitt så store siden sist, og da vi lekte gjemsel, for det gjorde vi omtrent alltid, var vi til slutt ikke sikre på hvem vi gjemte oss for.




jeg drømte om haugen med Pog vi hadde en sommer, da vi hadde bestemt oss for å samle sammen fordi jeg alltid vant, hvordan vi vant fler av de andre barna i nabolaget og sloss med dem etterpå fordi de ble sure, og så delte dem da lillebror og jeg skulle reise hjem igjen. sommeren etterpå samlet vi på noe annet, men fortsatte å sloss, frem til tante ropte at det var pizza. vi S-barna var en ordentlig gjeng.


jeg drømte om bestefar, og hvordan du litt motvillig sto i ro mens han tok opp kammen fra baklomma og kammet gjennom det rødlige håret ditt før du fikk løpe videre mellom ripsbuskene til bestemor. jeg tror det er mest fordi vi har snakket om det nå i ettertid, hvordan dere hadde deres egen greie, noe helt spesielt. av og til hvisket bestefar hemmeligheter til deg, det husker jeg veldig godt, for vi prøvde alltid å tvinge deg til å si hva det var. det gjorde du aldri.




en dag fant jeg frem meldingene jeg har fått av deg. kvart på syv en morgen spurte du om jeg husket hun som passet meg som liten, for hun var sykesøsteren din nå, og du skulle hilse. unnskyld for tidlig melding, forresten. snakkes. og på bursdagen din for bare litt over to måneder siden skrev jeg gratulerer med dagen, besteA, og at jeg håpet du hadde en fin dag, ikke sånn som man bare sier til folk, men fordi jeg fra dypet av mitt hjerte håpet du hadde en fin dag. så sees vi snart. det ble ikke sånn.


for samtidig som jeg smiler ved tanke på alle minnene, alt det gale vi gjorde som vi alltid kom oss unna med, all latteren, for ingen, absolutt ingen har fått meg til å le som du... samtidig som alt og på grunn av alt, så er du noe av det største jeg noengang har mistet. du gjør så vondt i meg.


en fin ting oppi det hele er tanken på at du og bestefar ligger ved siden av hverandre nå. enda en ting dere deler som er helt, helt spesielt. håper han hadde kammen klar i baklomma.

hvil nå, kjære deg.

så sees vi snart.

step by step, heart to heart, left right left

we all fall down
like toy soldiers

jeg sitter med telefonen i hånda i håp om at den skal blinke navnet hans, i håp om at han skal si at han vil se meg. sist jeg så ham var en søndagsmorgen for litt over en måned siden, klokka var halv åtte og han rakk ikke engang drikke kaffen jeg hadde satt på bare til ham, for jeg drikker jo ikke det selv, og han kysset meg i panna og sa vi sees neste gang, og jeg rakk såvidt å spørre når neste gang var før han måtte løpe og rekke flyet. 


vi sees om en måned, det var det han sa, og nå har han vært hjemme i over en uke uten å si noe, og jeg har hatt klump i magen hele tiden han har vært borte fordi jeg har trodd men håpet den andre veien at dette kom til å skje. jeg har tenkt det hele tiden. og nå har jeg klump i magen fordi han er hjemme og jeg i løpet av kvelden får vite helt sikkert. om to dager er han borte igjen, mye lenger borte enn han noengang har vært før, noe jeg kjenner i hele kroppen, og kommer sikkert ikke hjem før til jul. kanskje. tror jeg. 


telefonen lyser men det er ikke ham. jeg ser bort mot døren og ser for meg hvordan han kunne kommet marsjerende inn, for han marsjerer jo hele tiden nå, og tvinger meg opp på tå og sier han har savnet meg. selv om jeg vet det ikke er det som ville skjedd. 


han ringer og sier hei og lenge siden sist, og han har rett, for det er alltid lenge siden sist, og når vi møtes og gir hverandre en klem er det førstemann til å slippe, hvertfall hvis det er mennesker rundt, for byen er full av spøkelser og vi vil ikke vise noen at vi er hverandres. vi vil ikke være hverandres. det er best sånn. så vi gjemmer oss i skyggene og hvisker hverandres navn så ingen skal høre hvor nære vi er, og vrir oss i smerte av sollyset når vi ikke lenger kan gjemme oss for sannheten som vi likevel benekter, og vi kjemper om hvem som er flinkest til å late som gårsdagen aldri skjedde selv om vi ligger ansikt til ansikt med beviset.


klokka blir kvartoverstengetid, det er nå eller aldri, det er alltid nå, men det skjedde aldri. nå kan han likegreit bare være borte for evig. jeg hater å ha rett.


(jentene i bodø bør passe seg. han marsjerer rett inn og rett ut som det passer ham.)

October

...now I'm 21 and I am older than he'll ever be

Ting å gjøre når du er lei deg

(note to self when winter comes)

ha på deg superstor genser. og ullsokker! drikk te eller kakao med masse krem. ikke hør på Bon Iver eller Damien Rice eller Thomas Dybdahl eller noe i den duren (haha, 'den duren'). se gjennom fotoalbum fra da du var liten, og få noen til å fortelle historiene bak. gå en tur. ta ansiktsmaske. ta en lang, varm dusj. smør deg inn med fuktighetskrem som lukter godt. rydd rommet. tenn masse stearinlys med lukt, eller røkelse. les bok. skriv, tegn, mal, syng, ta bilder. krøll dyna sammen til en ball, legg deg oppå og sov litt. plukk vinterbær eller blomster. finn oppskrifter i bestemors selvskrevne kokebok. bak noe med en venn. lakk neglene, ta på leppestift og kjole. gå på kafé. gå på biblioteket. ta bussen til et sted du aldri har vært før og se deg rundt. ring en gammel venn for å mimre. ring storesøster bare for å si hei. les et blad. dans til cat empire. byttelån iPod med noen og oppdag ny musikk. spill kort. ligg foran peisen på masse pledd og puter. se yndlingsfilmen din. skrik så høyt du kan inn i en pute. gråt til du ikke får puste. inviter noen til å overnatte. be noen om å holde rundt deg. gråt til du sovner. spis sjokolade. ta på deg votter og lue og vinterjakka, ta med deg pledd og lommelykt og gå til et sted der det er helt mørkt og se på månen og stjernene, tell stjerneskudd og ønsk deg noe. skriv ned hva som gjør at du er lei deg og legg den i en boks. les de andre lappene som ligger i boksen og tenk på hvordan de tingene ordnet seg eller ble mindre vonde. smil. ha det ok på et tidspunkt. 

ingenting jag säger spelar längre någon roll

letar efter nått at säga som kan ändra allt

nått mer än det jag redan sagt

det var dager jeg ble liggende i flere timer etter jeg våknet, i en dam av sorger tatt på forskudd og ansiktet ditt og stemmen din uansett hvor jeg vred meg, og jeg fant ut at jeg ikke fikk kvelt noe med hodeputa, ord fløt rundt, fylte rommet fordi jeg prøvde å analysere dem, fordi jeg savnet deg litt for mye. to flasker vann og jeg så for meg hvordan kyllingen du lagde alltid ble litt brent, hvordan pastasausen du lagde fra bunnen alltid ble litt sterk, hvordan brødskivene alltid ble litt for tjukke eller skeive, det blå lyset fra vannkokeren og hvordan te med melk og sukker aldri har smakt så godt som da du lagde den. fikk vi noengang spist lasagne? dagen jeg fant ut at du ikke liker champignon var den dagen jeg fant ut at det var altfor mye jeg ikke visste om deg. selv om jeg vet mer om deg enn du tror. du kjente meg bedre enn noen andre.

to togbilletter til paradis, takk. hvor ofte følte jeg vel ikke at jeg var i paradis med deg? jeg halvveis sovnet på skuldra di, våknet av stemmen som sa vi var fremme, og vi gikk hånd i hånd frem til jeg ødela alt, og vi snakket ikke på noe som føltes som en evighet. det er aldri langt fra paradis til helvete, det er bare en liten feil, så er du der. jeg limte billetten inn i boka med et utall andre og kinobilletter og ord du har sagt. en gang sa du at du aldri hadde knyttet deg så raskt til noen før. en annen gang sa du at du var litt glad i meg. "litt. eller veldig. pick your poison." og jeg har tenkt at det var akkurat det det var; gift. som jeg tok litt for litt, som med gaffel istedet for skje, det drepte meg så sakte at jeg ikke merket det. ja, jeg limte den inn, ikke nødvendigvis som et godt minne, men som et bevis på at jeg har vært der. i paradis. billetten til helvete var det du som kjøpte, og sendte meg avgårde. alene.

jeg drømte alltid om deg. av og til bodde vi i et hvitt hus med store vinduer langt ute på landet, med krydderplanter i karmen og jordbær i hagen, en gyngestol som jeg brukte når du ikke var hjemme, du likte aldri at jeg gynget, gulv som knirket og gardiner som beveget seg i vinden. noen ganger hadde vi en hund, men bare når du skulle på løpetur, og om vinteren tok vi sparken over isen og stekte pølser på bål, og en gang fikk vi et barn. det var aldri tvil om hva han skulle hete. i helgene kjørte vi langt for å møte vennene våre, jeg med kjole, rød leppestift, oppsatt hår og høye hæler, du fin som bare du kunne, med klærne som alltid var som skapt for deg; dongribukse, skjorte, slips, genser eller vest, og dressjakke. sånn fin at det alltid kilte i magen når jeg så på deg. drømmene var ikke alltid så fine. en gang eller fler våknet jeg av at jeg gråt, en annen gang våknet jeg med deg ved siden av meg og vekte deg og fortalte at du hadde vært teit, bare så du kunne legge armene rundt meg og si unnskyld. jeg drømmer fremdeles om deg, oftere enn jeg tør å innrømme, oftere enn jeg vil. mest fordi jeg helst skulle vært foruten. noen ganger i halvsøvne strekker jeg meg etter deg, og våkner litt for brått til virkeligheten om at jeg aldri kommer til å nå deg igjen.

vi var alltid tid. du, for meg, var alltid tid. dagene uten deg som gikk seint som ingenting annet, hver dag var en nedtelling til jeg skulle se deg igjen selv om jeg mot slutten aldri visste om det kom til å skje i det hele tatt, og det var hvor mange dager det var siden sist jeg så deg som mot slutten ble hvor mange dager det var siden sist jeg snakket med deg, det var tiden med deg og hvordan den gikk fortere enn noe annet, og så var det tid for å si adjø. nå er du et tidsbegrep. f.Da og e.Da. en periode jeg kan se tilbake på. begynnelse og slutt og mellomtid. du er et konsept. jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, og jeg har prøvd. jeg husker ikke hvordan ting var før deg. hva jeg tenkte på, hva jeg følte og hvem jeg følte det for. jeg begynner å skjønne at det var mye det samme som nå; ingenting.

og musikken. hvordan du sendte meg sanger da vi var fra hverandre, og jeg lyttet til hvert ord i håp og avogtil frykt for at de hadde minnet deg om meg. jeg analyserte det altfor ofte, fremfor å bare la det være det det var. jeg har laget en liste med de sangene, og annen musikk som minner om den tiden av forskjellige grunner, som et slags soundtrack. teit, kanskje. fint, kanskje. vondt, kanskje. mest fordi jeg avogtil kjenner følelsen altfor godt i magen. 

jeg har skjønt at lukten av vaniljelys alltid kommer til å minne om deg. det slår meg i bakken hver gang, uten unntak, og om jeg lukker øynene husker jeg fremdeles følelsen av de dagene, jeg kan kjenne huden din mot min, nese mot nese, bryst mot bryst, beina surret inn i hverandre, fingrene som alltid var så varsomme, ordene vi sa og hvordan de kilte så fint i magen, når du så på meg en stund og snudde deg bort og jeg spurte hva du tenkte på, og du sa jeg var fin, finestest, sukkene dine og hvordan du bet deg selv i leppa, hvordan du bet meg i leppa, søndagene i undertøy, hvordan vi alltid sovnet uten vilje, lyden av sovepusten din og hvordan den fikk meg til å føle meg merkelig rolig, varmen fra ovnen og følelsen av gulvet under nakne tær, den altfor varme dusjen, førtiåtte blåmerker dekket av kyss, røyk ut vinduet og å se verden fra tredjeetasje, hvordan du la armene rundt meg og kysset meg i nakken, michelle, ma belle på lp-spiller og tusen telys og enda mer vaniljelukt, hvordan du tok meg i armene og vugget meg forsiktig frem og tilbake som en stillestående dans, og jeg husker jeg ønsket at det øyeblikket skulle vare for alltid, men det gjorde ikke det. ingen av øyeblikkene gjorde det.

når jeg lukker øynene er det som om jeg er tilbake, og jeg innbiller meg at jeg husker omtrent hver centimeter av leiligheten, samtidig som det begynner å bli fjernt; bøker som sto i hylla som jeg aldri turte å røre selv om jeg ville, jeg husker enda titler og ganske nøyaktig hvor de sto, og meksikaner-skjelettet som spiller det der gitarinstrumentet på hylle nummer to ovenfra ved siden av dvd'ene, eller er det øverste hylle?, mønsteret på sofaputene, fargene på stearinlysene og papirbiten mellom platene på bordet, mønsteret på teppet i stua, sprekken i taket, sengetøyet, flisene på badet og det skarpe lyset og lysbryterne som ikke er logiske.

du brettet klærne dine for kvelden, kledde meg naken på fler måter enn én og kastet klærne mine i en haug, snek deg under huden min, kuttet meg inn i hjertet med berøringer og kyss, og nå later vi som at vi ikke kjenner hverandre. jeg vet det skal være sånn, men jeg kommer aldri helt til å forstå hvorfor. hvordan det kan være så enkelt å bare bestemme at det skal være helt slutt, nå skal vi aldri møtes igjen, hvordan kommer man frem til det? den der 'jeg er her hvis det er noe' er bare noe man sier, og det føles verre å vite det enn hvis det bare ikke hadde blitt sagt. du skulle ikke sagt det. jeg vet ikke hvordan jeg kunne vært noe du savnet, jeg vet bare at det er tusen ting jeg aldri fikk sagt, tusen ting jeg ville si men jeg tenkte mer på å finne riktig tidspunkt og hvordan jeg skulle formulere meg, enn på at jeg ikke kom til å få tid. det skjønte jeg først siste kveld, og brukte for lang tid på å tenke på at det var siste gang jeg kom til å se deg og hva jeg kunne si for at det ikke skulle være tilfelle, jeg ønsket at du skulle si noe, men plutselig lukket jeg bildøra og alle andre dører lukket seg. det var ingenting jeg kunne si. det kalles visstnok l'esprit de l'escalier, den der etterpåsmartheten om at detkunnejegsagt eller detskullejegsagt eller hvorforsajegikkedet? det er den verste følelsen tror jeg, for den varer jo for alltid.

jeg er ferdig nå.

(jeg greier fremdeles ikke sette ord på det som skjedde nylig.)