min lillebror går ut och vi vet aldrig vart han ska

jag blir så rädd när jag tänker att det kunde vart han eller jag


og når lillebror kommer inn døra om to timer etter å ha vært borte i åtte dager, skal jeg klemme ham så hardt som jeg aldri har gjort før.

er det bare meg, eller har de siste fem dagene gått ekstremt sent?

mitt lille land

om å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

follow
your dreams, before they
run off without you!


(tusen takk for kortet, A. Selv om jeg ler litt av at du 1) ikke har skrevet etternavnet mitt på konvolutten. 2) ikke har skrevet noe på kortet i det hele tatt. 3) at du forventer at jeg faktisk skal plante kortet mitt, vanne det, og vente på at det skal bli til en blomst. verdens fineste kort, noen?)

-Er du hjemme nå?
-Ja. Har du fått postkort?
-Nei. Er det awesome?
-Tror du jeg ville sendt noe annet?
-Kanskje ikke.
-Bare så du vet det; jeg måtte gå i over en time for å poste det. En time med gnagsår, med de samme skoene som hadde gitt meg gnagsårene.
-Du kunne jo sendt det når du kom hjem, jeg ville ikke merket forskjell.
-Nja, litt koselig med amerika-stempel og frimerke.

det er ganske fint å ha en venn.

you're the finest thing that i've done

the hurricane i'll never outrun

i could wait around for the dust to still
but i don't believe that it ever will

han tvang meg opp på tå og la hodet sitt på skakke og kysset meg med vannmelonsmak. jeg la hodet mitt til skuldra hans og det føltes litt som en overskyet sommerkveld for hjertet hans var torden og kyssene hans la seg i håret mitt som små regndråper og han vugget meg forsiktig frem og tilbake og gjorde meg svimmel, jeg var på dypt vann men det var fortsatt blikkstille, stille før stormen selv om det bevegde seg som orkan inni meg.

han kysset meg hver gang vi rundet et hjørne og i et lite sekund var vi alene blant tusen før vi gikk videre, en gang stoppet vi ikke engang, og en annen tok han meg i hånda og løp til vi kom til et hjørne bare for å kunne bli stående litt, vi hadde jo vunnet tid. det var ikke fler hjørner igjen og han låste opp en dør og slengte av seg de grå skoene som egentlig skulle være hvite, tok meg i hånda og sa kom og plasserte meg i sofaen og satte seg på huk med ryggen til meg og fiklet med en platespiller, han snudde seg halvveis og jeg så han smilte da jeg strøk ham over ryggen, og nesten før musikken hadde rukket å begynne satt han ved siden av meg og strøk meg over kinnet med den ene hånda mens den andre flettet seg inn i min. hjørnesofa, lo han.

øynene hans søkte mine, alt ble flytende og selv om vi kanskje var som olje og vann visste vi det ikke enda. øyeblikket trengte ikke være mer enn den fuktige luften som snek seg inn den lille sprekken i vinduet, tyngden av et faktisk menneske på brystet som visket ut den enda tyngre illusjonen av noe som en gang var, håret hans som falt over øynene hans og kilte ansiktet mitt, det lille smilet han sa han ikke kunne holde igjen, den siste strofen av sangen før plata var ferdigspilt, ønsket om å kunne bli litt til og pusten hans på halsen min. pusten hans på halsen min.

klar-ferdig-gåen

er du klar?

ser meg i speilet.

er du ferdig?

ser sånn ut.

skal vi gå?

ja, skal bare stelle meg først.

jeg bor ikke midt i landet lenger.

klar betyr ikke sliten her.

æ e klar.

slenger meg på sofaen.

helt ferdig.

puster tungt ut, lukker øynene.

ganske gåen.

jeg ser klart nå. 

må bare blinke noen ekstra ganger.

jeg er ferdig nå.

det er ikke mer å gjøre.

jeg går videre nå.

men selv om jeg har kommet langt,

er det ikke så fjernt at jeg ikke ser tilbake.

en blåhvals aorta

du ligner på en hval når du sover.
en stranda hjelpeløs babyhval.
du høres ut som en også, spesielt når du er forkjøla.
det er nesten så jeg vurderer å kaste vannglasset over deg.
når jeg tenker over det, så skulle jeg blitt med i sånn miljøvern.
kjempa litt for dyras rettigheter og sånt.
nei, det får holde å vise deg hvor dusjen er.
hjelp til selvhjelp. 
redd deg selv.

jeg kommer ikke til å kontakte deg på en stund.

fire uker, cirka.

jeg må gjøre mine ting.

fotballtrening og sånt.

jeg har ingenting å gjøre.

ok, så kanskje bare tre, minst to!

ikke gjør noe dumt i mellomtiden.

ting du ikke gjør med meg.

jeg kommer ikke til å svare på meldingene du ikke sender.

hjertehjertehjerte.

jeg har ikke sett deg på lenge og jeg savner deg nesten.

møt meg, du vet hvor jeg er. du har fem minutter.

ikke si noe, bare stå der og se... eh. normal ut.

din standard.

jeg skal bare snakke ferdig med gutta.

poker, kvinnfolk, øl og tatoveringer.

jeg tar på deg for å vise dem hvem som er sjefen.

de vet ikke at jeg aldri får deg.

lying beside you in a dream

and i guess i'm okay
whatever that means




detgårfint, detgårfint, detgårfint. det gjør det.
helt til jeg våkner med en tung følelse i magen, og det først under min andre kopp frokost-te slår meg at jeg drømte om deg. for første gang på lenge. jeg hadde strøket deg over kinnet og du hadde kysset meg i panna og vi lå med nesene inntil hverandre, men mest av alt er det øynene dine jeg husker. og den lille føflekken du har rett under. det har vært med meg i hele dag.

fast du inte lyssnar vet jag att du hör ändå

ingenting jag säger spelar längre någon roll
ställar mig i hallen tills jag fattar vad som hänt
får jag ens ha kvar dig som min vän


det henger ingen hjerter i treet lenger. ingen tomme løfter. noen har plukket dem. tro om de ble like skuffet som meg. det har fått blader, og det er jo noe, selv om det hverken bærer frukter eller blomstrer. ingenting blomstrer for meg her lenger, og hjertene som sikkert blir hengt opp igjen er ikke for meg lenger, ikke som annet enn en påminnelse om noe som en gang var. 


det er musikk rundt hvert hjørne, og Beste sier hun er forelsket i han som synger selv om hun ikke har sett ansiktet hans enda. en gang var jeg også forelsket her, i noen jeg ikke hadde sett ansiktet på. tror jeg. jeg melket det hvertfall for alt det var verdt en stund, til han ikke fikk puste og selv om jeg aldri helt slapp taket så rev han seg løs og etterlot meg meg brennmerker i hendene. det svir litt enda. og jeg begynner endelig å se ansiktet hans. 


Beste spør om det er rart å være her. det er det. for byen handler ikke om deg lenger. den handler ikke om de fine dagene vi har hatt her eller minnene eller oss eller noenting. og det er rart. rarere var det å se hun som en gang hadde insistert på å møte meg fordi du hadde fortalt henne om meg. hun kjente meg ikke igjen. rommet spant plutselig enda raskere enn det alt gjorde og gjorde meg kvalm, musikken ble veldig mye høyere og var som om det hadde kommet hundre nye mennesker inn i rommet og det ble så trangt at jeg ikke fikk puste. vel ute hadde den kalde virkeligheten tatt meg igjen og jeg så alt helt klart. på ordentlig denne gangen. 


jeg skjønner at du har gått videre. jeg skjønner at jeg er fortid. jeg skjønner at jeg aldri kommer til å se deg igjen. jeg skjønner at du ikke var der fordi du visste at jeg var der. jeg skjønner at jeg også må gå videre, helst i en annen retning enn deg (jeg er på vei). jeg skjønner at det har betydd uendelig mye mer for meg enn for deg. jeg skjønner at du ikke bryr deg om hvordan jeg har det lenger og jeg skjønner at det er derfor du ikke spør. (fast du inte lyssnar vet jag att du hör ändå). jeg skjønner. men det er enda mye jeg ikke forstår, mye jeg aldri kommer til å forstå, mye jeg ikke vil forstå... spesielt den der 'jeg leser ikke for å snoke, men fordi du skriver bra'. værsåsnill, snok. bare la meg tro, de gangene jeg har behov for det, at du kanskje bryr deg litt likevel, og at det ikke bare er underholdning.

this is how the story went

i met someone by accident

det er hvordan han han bukker og svinger armen sin, hvordan han smiler når jeg neier og legger hånda mi i hans, hvordan vi ler av at vi ser ut som et gammelt ektepar der vi går, hvordan han tvinger meg til å gå saktere i håp om at jeg også skal snakke saktere fordi han ikke får med seg alt jeg sier, hvordan han holder fingeren min når vi sitter i bilen, hvordan han prøver å skjule at han har drukket for alle rundt, hvordan han snakker med edru folk, hvordan han lister seg opp trappa når vi kommer hjem, hvordan han tar av seg klokka og drar skjorta over hodet fordi han ikke orker knappene og legger seg under dyna før den har rukket å treffe gulvet, hvordan han hakker tenner og ligger med åpne armer og løfter dyna og vil at jeg skal legge meg inntil, hvordan han enda er våken enda jeg med vilje har brukt lang tid i dusjen, hvordan han legger seg helt inntil meg og helst vil at jeg skal snu meg med ansiktet til, hvordan han legger fingeren sin i munnviken min og drar den opp og hvisker smil, hvordan han kysser meg på nesa og sier du e teit og sovner inntil meg, hvordan han våkner hver gang jeg snur meg eller flytter meg litt bort, hvordan han ser ut i halvmørket, hvordan han ser ut når han sover, hvordan øynene hans ser ut når jeg vekker ham altfor tidlig fordi jeg ikke har fått sove, hvordan han tvinger meg til å legge meg igjen og holder meg nede med makt, hvordan vi sover en meter fra hverandre den neste timen, hvordan han sukker når han skjønner at det ikke er mulig å få mer søvn, hvordan han legger hodet sitt i fanget mitt, hvordan håret hans stikker fingrene mine når jeg drar dem forsiktig over hodet hans, hvordan han kysser hånda mi, hvordan han sier hei til familien min når alle har bestemt seg for å komme inn på soverommet for å vekke oss, hvordan han kaller mamma for mamma og lillebror for lillebror, hvordan hoftene hans ser ut når han løfter armene for å ta på seg skjorta, hvordan tatoveringene hans slynger seg så fint opp til ribbeina, hvordan han holder inne det det han kaller mage når han skal lukke beltet, hvordan jeg plutselig får lyst, alltid fem minutter for sent, til å holde rundt ham, hvordan han snakker med familien min når vi spiser middag, og etter middag, og helt til han må gå, hvordan det ikke er meg det handler om, hvordan det virker som jeg ikke er der, hvordan han takker for seg og sier vi sees snart selv om ingen egentlig vet når vi ser ham igjen, og hvordan han gir meg en rask klem før han løper til bussen. det er bare det. og puta som alltid lukter som ham selv etter jeg har skiftet på senga. dette skulle jo ikke skje.