ignorance is bliss

let's not go there,

let's not do this

Første gang jeg så deg og jeg ikke turte snakke.

Hvordan du fikk meg til å ønske at jeg var perfekt, så du ville like meg.

Måten du fikk hjertet mitt til å stoppe første gang du tok hånda mi, og alle gangene etterpå.

Første gang vi var helt alene, og du ville vite hva jeg tenkte.

Timene vi hadde sammen etter de andre hadde lagt seg.

Alle gangene vi dro ut tiden med vilje, sløste den, fordi vi visste vi kunne.

Den eneste natten vi faktisk sov mens vi var sammen.

Lukten av deg, og det at jeg fikk være så nære at den ikke forsvant.

Gangene vi så på film og jeg lå på fanget ditt, og det eneste jeg fikk med meg var måten du strøk håret mitt på.

Det sekundet jeg fikk det lille stikket av fullstendig lykkelighet, og du sa, uten at jeg hadde sagt noe, at du følte det samme.

De dagene du fikk meg til å føle at jeg endelig fikk det jeg fortjente, at det var mye bedre enn det alle andre hadde, at noen endelig følte for meg det jeg følte for dem. Endelig.

Den gangen du vekte meg tre timer før vi egentlig skulle stå opp, ved å kysse meg og stryke meg på kinnet, og det smilet du ikke greide å holde igjen.

Måten du greide å knuse og lime sammen hjertet mitt fire ganger på få dager, og hvordan det fikk meg til å føle at vi gjorde det andre har ettt år på å gjøre, på ti dager. Og hvordan det igjen fikk meg til å føle at vi hadde vært sammen i to.

Da jeg møtte foreldrene dine, hvor gode de var mot meg, hvordan det virket som de allerede kjente meg, og de små tingene de sa som fikk meg til å føle meg som en del av familien.

Komplimentene fra vennene dine, og det at de fortalte de tingene du aldri sa, men som de kunne se på deg at du følte. Og det at de fortalte om ting jeg hadde lurt på.

Måten du plutselig virket som en liten gutt rundt folkene som kjente deg, og det at du prøvde å skjule det fra meg.

...og måten du fremdeles sier navnet mitt på...